Startsiden Barndom Ungdom Voksen Alderdom Bilder Artikler Nyhetsarkiv Kunnskapsløftet Om Namdalseid Om Kvinnespor Kontakt
Du er her: Startsiden > Om Kvinnespor > Minner og trad.

KVINNESPOR

Minner og tradisjon

Av Siv Randi Kolstad

Vi legger forskjellige ting i begrepene minner og tradisjon. "Minne" brukes det om det folk forteller som de selv kan huske, mens "tradisjon" er fortellinger som kan være overført fra generasjon til generasjon.

Store deler av folks liv er det bare folk selv som kan fortelle om, og dette var bakgrunnen for at intervju med eldre ble den viktigste kilden for sosialhistorien fra 1970-tallet som rettet søkelyset nettopp mot folks daglige liv. Sturla Brørs sier det slik: "Minnet, du, det er ryggmergen i menneskjesjela, utan det er sjelefunksjonane lite anna enn som røyser av stein. Det kan vera liv i kvar einskild av "steinane", men kva hjelper det når det ikkje er noko som bind dei saman? Denne samanhengen er det minnet skal gi."


Med tradisjon mener en fortellinger som handler om forhold som fortelleren selv ikke har opplevd, men som har blitt overført fra generasjon til generasjon. Sturla Brørs bruker dette som eksempel:

Ein gong - først på 1930-åra måtte det vel vera - var det nokon som fortalde meg ei segn om at det føre Svartedauden var ein gard oppå Vengstadåsen. Folket der døydde ut, og der kom det ikkje folk seinare. No er det så at slike gamle segner oftast er meir eventyr enn historie. Men dei er sjeldne og. Reine raritetar. Dei kallar på fantasien. Dessutan levde det eit namn oppi der som kunne ha vore gardsnamn - Drestadmyra, sa dei. Eg trur dei sa Drestadåsen og. Og Drestad - det kunne ha vore eit gardsnamn. Eg var nyfiken og fekk med meg ein gammal kjentmann og såg på det. Og vi såg haugar som kunne vera gravhaugar og striper i lendet som kunne vera åkerreinar. Først 40 år seinare har det lykkast å få arkeologar opp dit. Men dei har stadfest at det må ha vore gardsdrift oppå åsen der skogen seinare har rådd i mange hundre år.
Så er det vel likevel noko sanning i ei segn som er så gammal! Frå mann til mann har denne forteljinga gått i 6-700 år.


Et problem med minneskildringer, er at de blir gjort i tildels lang tid etter det som skjedde. Dette gjør at den som forteller kan tenkes å ha glemt noe eller huske noe feil. Et problem når fortellinga fortelles lenge etter det som skjedde, er å avgjøre om tolkinga er av nyere dato, kanskje fra fortellertidspunktet. Man bør altså tenke over at det fortelleren har opplevd i tida mellom hendelsen og fortellingen kan ha gitt grunn for justeringer. Å huske og minnes er aktive prosesser hvor det som huskes stadig blir tolket og omtolket.

Både dagbokskildringer som har skjedd i samtida og minneberetninger som forteller om fortida er retrospektive, de ser tilbake på noe som har hendt. Begge er tolkninger; tolkningen av det som skjer starter straks noe skjer. Hvordan en og samme hendelse blir fortalt varierer over tid og fra situasjon til situasjon. Dagfinn Slettan sier det slik:

Minnet er forestillingen om det opplevde. Minnet er (...) ikke en passiv beholder, men en aktiv prosess der nye elementer kontinuerlig ikke bare "fylles på", men formes av det tidligere opplevde og aktivt støpes sammen med dette. Minnet er med andre ord et nettverk av fortidige inntrykk, ideer, kunnskaper og opplevelser i stadig endring gjennom nye opplevelser.

Fortida er tema på flere plan: en fortelling om noe som har vært, og som materiale for å skape det som er og blir. For eksempel når slitet blir framstilt som noe "sunt" eller "godt" koplet med æresforstillinger om at man har klart dette slitet mens alt er mye enklere nå, kan man ikke uten videre regne med at disse forstillingene om det gode slitet fantes i den tida da slitet fantes. Fattigdom kan i en fase av livet ha vært skammelig og vondt, mens det senere kan framstå som ei ære å ha mestret og gjennomlevd. Minnet vokser; både hvilke tema folk kjenner seg i stand til å snakke om og de tolkningene de tilskriver det de husker. Dersom man vil beskrive nøyaktig hvordan det "sunne slitet" foregikk, må man vurdere, på samme måte som med annet kildemateriale, hva en kan stole på og ikke i beskrivelsen av dette arbeidet.