Startsiden Barndom Ungdom Voksen Alderdom Bilder Artikler Nyhetsarkiv Kunnskapsløftet Om Namdalseid Om Kvinnespor Kontakt
Du er her: Startsiden > Voksen > Arbeid

VOKSEN, ARBEID (25-67 år)

Kvinnene på glassverket

Av Inger Marie Hanssen

Aasnæs Glasværk var i drift i perioden 1813 – 1883. Kvinnfolkan på Aasnæs Glasværk er det ingen spøk å skulle skrive om. Kvinnearbeid var helt usynlig den tida. Dessuten måtte disse kvinnene i glassblåserfamiliene flytte rundt etter hvor mannen fikk arbeide, det kunne være hvor som helst ved norske glassverk, kanskje i Sverige eller Danmark.

Men alt innearbeid, som arbeide med barna var det kvinnfolka som sto for. Sørge for at det var klær til dem selv, barna og mannen, dette kunne være vanskelig nok.

De fleste glassblåserfamilier budde i arbeiderboliger på Aasnæs Glasværk, de delte sikkert kjøkken med flere, i Biri var det 4 familier på et kjøkken. Det måtte samarbeide til for å få dette til å fungere, men de fleste familien kjente jo hverandre fra den tida de arbeidet ved glassverk sørpå. Det var særlig glasspusterne og deres familier som budde i disse boligene. De tjente temmelig bra og hadde ikke behov for en husmannsplass for å klare seg. Sørfra var de vant med å jakte og fiske, dette dreiv de sikkert med på Åsnesset også.

Var det travelt på Verket så måtte både koner og unger trå til å hjelpe til med hva de kunne. Det gikk av og til hardt utover verksungenes skolegang. Arbeidet ble prioritert foran skole, det er sikkert.

Mange som arbeidet på verket hadde fått seg en husmannsplass i nærheten av Åsnesset. Det var det sikker mye hjelp i, så kunne de ha noen geiter og en gris, kanskje litt potet også. På plassen var det konen og ungene som gjorde arbeidet. Alt fra å slå gras til å dra det i hus. Passe husdyra sommer som vinter. Klippe sauene om de hadde noen, skaffe ull om de ikke hadde egne sauer, kale, spinne, strikke og veve. Mye som skulle til før en kunne sy klær av det. Lage mat av det lille som fantes. Det var ikke å gå på butikken og handle, ha mat i kjøleskap og fryser, nei eneste oppbevaring for kjøtt og fisk var saltbauna. Noe tørking og røyking var det vel også.

De ble lite skolegang for mange av ungene, ikke bare ungene til glassblåserne, det var forskjellige problemer, umulig å komme seg over elva i flomtider, for mye snø, det var ikke akkurat brøyting på vegen til husmannsplassene. Andre hadde verre problemer, læreren skriver i 1829 og i 1830 om to elever: Disse to gikk ikke på skolen i mangel av nødvendig klær, også i 1836 var det en som ikke kom seg på skolen av den grunn.

Konene til glassblåserne var som mennene oftest etterkommere etter de første glasspusterne som kom til Norge 1750 til 1800, de fleste kom fra Tyskland, noen også fra England. På Aasnæs Glasværk var det mange utenlandske navn som: Ledel, Erich, Bruun, Laumann,Wentzel, Hansen(som er Fillion og Resch), Bertling, Lyren, Kjelsen, Larson, Brauer og Lechard. Glassblåsinga gikk fra far til sønn, det var guttene fra disse familiene som stort sett fikk lære dette handverket.

Tar her med noe G. E. Christiansen skriver om glassblåserne, trur det er en god beskrivelse:
Glasarbeiderne skilte seg på mange måter ut fra den stedlige befolkningen – i klesdrakt, i livsstil, i kultur og språk. Særlig gjaldt dette den som stammet fra utlandet, og det vil si de fleste. Det var bereiste karer, virket deres hadde ofte falt i flere land. De hadde kunnskaper, horisont og vidsyn, språket de brukte, var også usedvanlig – ikke rent tysk eller engelsk, men en forunderlig blanding med tillsetning fra land de hadde arbeidet i, - et slags esperanto som ble forstått så noenlunde i glasshyttene hvor som helst.

Som de farende geseller de fleste av dem var, hadde de vanskelig for å slå seg til ro for godt på et sted. Om de tjente bra, rakk ikke pengene alltid til så lenge. Fest måtte det nemlig til en gang i blant, og fest utartet lett til fyll og stort pengeforbruk. Det fulgte liv og lystighet med dem, samtidig var de høyt respektert for den dyktighet de la for dagen i det eksklusive og krevende yrket sitt. Ofte ble de av sine samtidige betraktet mer som kunstnere enn som vanlige arbeidere. Folketellingen i 1815 titulerte da også glassarbeiderne som ”Kunstnere og fabrikanter”.

  forrige < > neste

BILDEINDEX, ARBEID
Her finner du en oversikt over alle bildene knyttet til kategorien «Arbeid».

Få oversikt over alle bildene på kvinnespor.

Ingebjørg Berre, Hilma Hågensen og Anna Hamstad skraper gryta på Finnvolden ca 1942 Solveig og Rakel Sverkmo ved komfyren, da strømmen kom til Sagtun i 1963 Signe Staven med hestene Dagny Alte bærer vatn til fjøs og stue med sinkbøtte og bøltre 1950-åra, Oksdøla
Henriette Lingen med stavkjinna på Sandvasslia ca 1944 Aagot Vengstad (Bøgseth) (1897-1945) på Gammelsentralen ca 1920. baksterkurs på Staven Fjøsvasking i Ner-Elda ca 1920
Kokkelaget i Risbergstu Ole og Kristianna Sliper med datteren Olga, Sliperplassen. Marie Lovise og Johannes Saltvik hesjer Bjarne,Gabrielle Myller, Olav Johan og Brynjar
Fra Namdalseid Meieri 1921 Slåttonn hos Marius Alte, Oksdøla ca 1920 Namdalseid planteskole 1941.  Fv Sigrun Berre Fjesme og Secilie Buvarp prikler granplanter Arvid Sve og hans mor Josefine kjører inn høy med hesten
Jette Evensen med melkebøtta ved Buviksetran ca 1920 Misjonsmøte i Sjøåsen Storbakken seter- geitmelking ved Geitberget ca 1939 Svanhild og Helga Sæther
Kaledugnad på Sør Setter Melkespannkjøring - Heimlaug Hallås kjører melka til Namdalseid meieri med hest og vogn i 1946. (N161) Kjøkkenpersonale ved Gudrun og Håkon Bekkaviks bryllup 1 Karen Langøren (1881-1961) med stavkjinn  på Sandvasslisetran i 1933
Matkurs i krisetider- 1941- på Morka Kaling Flyttedag til Hemnafjellsetran fra Morka i 1940 Signe Staven i broderiforretninga si i Trondheim.
1 2 >>