Startsiden Barndom Ungdom Voksen Alderdom Bilder Artikler Nyhetsarkiv Kunnskapsløftet Om Namdalseid Om Kvinnespor Kontakt
Du er her: Startsiden > Voksen > Familie

VOKSEN, FAMILIE (25-67 år)

Spanskesyka

Av Siv Randi Kolstad

Spanska, spanskesyka eller spanskesjuka var en influensalignende sykdom som herjet over store deler av verden i årene 1918 - 1920. En epidemi som er så omfattende og rammer et så stort geografisk område som dette på kort tid, kalles pandemi. Mange ble syke, og mange døde av sykdommen og av forskjellige ettersykdommer etter spanska, som for eksempel lungebetennelse. Også på Namdalseid rammet sykdommen hardt.

For å finne ut mer om denne sykdommen, kan vi søke ulike kilder. Vi kan for eksempel gå til Internett og Wikipedia, vi kan bruke skjønnlitteratur og vi kan bruke lokalt minnemateriale.

1) Internett:

http://nn.wikipedia.org/wiki/Pandemi

http://nn.wikipedia.org/wiki/Spanskesjuka

2) Skjønnlitteratur:

Julie av Anne Karin Elstad

Julie fyller 18 år 22.september 1918. Hun har tjeneste hos kjøpmann Fuglevik, et stykke utenfor Kristiansund.

Første verdenskrig er ett av de store temaene i avisene, og også Spanskesjuka:

"Noe annet det snakkes om, er den store pesten, spanskesyken, som siste våren for alvor er kommet til landet. Nå har den nådd bygda. Karene blir lavmælte når de snakker om dette, sykdommen skaper en uhygge som når dem helt inn på livet. En forteller at han har lest i avisen at da spansken som de kaller sykdommen, herjet på sitt verste i Kristiania, ble det meldt om seks-syv tusen tilfeller i uken. Avisene har vært fulle av dødsannonser, og uhyggelig er det at så mange unge stryker med. Noen dør allerede de nærmeste døgnene etter at sykdommen er brutt ut, andre dør av lungebetennelse eller andre ettersykdommer, og det finnes ikke botemidler mot syken. Folk i bygda blir bedt om å forsøke å  beskytte seg mot smitte og unngå tilstelninger som trekker mye folk. Men hvordan skal de beskytte seg, når det ser ut som om selve luften bærer smitte i seg? De som har fått det i huset, må jo stelle for den syke. Snart meldes det om hele husstander som er sengeliggende, og en dag meldes de første dødsfallene. En mor og en sønn på fjorten dør med et par dagers mellomrom. Ikke før er disse jordfestet med hele bygda i sørgetoget, så dør to unge menn. Den ene av dem er familiemann med små barn. Det er stille i butikken i disse dagene." (side 30)

Da Spanskesjuka rammer familien Fuglevik, må Julie, som fremdeles er frisk, jobbe ekstra mye, både i butikken og med familiens husstell.

Etter at Julie har brevvekslet lenge med søsteren sin, Synna, kommer Synna på besøk til henne. De deler alt, og nettene blir lange og fylte av prat. Julie vet ingen ting om at dette skal bli siste gangen hun ser søsteren sin:

"En kveld, hun er nettopp ferdig med arbeidet for dagen og har så vidt fått tent lampen og lagt i ovnen, kommer Ane og sier at det er kommet telegram til henne hjemmefra. Hun skjønner det ikke først. Telegram? Til henne? Hun blir ikke redd, ikke da Ane gir henne telegrammet, ikke akkurat da, men lemmene hennes , hele kroppen kjennes nummen og følelsesløs. For dette spår at noe er galt, de sender hende ikke telegram uten det.
- Ska i vente her, te du har fått lest det? spør Ane.
- å nei, nei da, det behøves ikkje.
- Du får sette de da, mens du les, og så veit du kor du finn me, hvis det e nåke.
Ordene vokser mot henne, fyller henne, fyller rommet og all verden rundt henne. Det finnes ingen ting mer uten disse skremmende ordene som står der på papiret hun har i hendene:
    Kom hjem straks Stop Synna alvorlig syk Stop Far Stop
Og nå kommer redselen, overfaller henne, fyller kroppen hennes, sinnet hennes, med en isende kulde som får kroppen til å skake i frostrier. Hun kan ikke gråte, men hun greier ikke å stoppe denne fryktelige skjelvingen som bryter henne i stykker. Hun ber, for første gang på lenge, lenge ber hun, men det blir en bønn uten ord. Hun klemmer armene rundt seg  og ber Kjære Gud, kjære Gud...
    Tiden finnes ikke mer, hun vet ikke hvor lenge hun sitter slik, uten å røre seg, med lemmer som ikke lystrer henne. Hun merker ikke at hun fryser, det er ikke annet enn ordene og den lammende redselen. Slik finner Ane henne, skjelvende i stolen. Det har brendt ut i ovnen, på bordet står lampen og oser med svartsotet lampeglass.
- Men kjære ba'n, kva e det som står på?
Uten et ord gir hun Ane telegrammet.
- No ska du ikkje tru det verste. Du får stelle de i stand og ta dampen i morgå tidleg. Det går nok bra, ska du sjå.
- Men når dem sende telegram...?
- Ho har nok bruk for de mor di da, veit du." (side 45-46)


Julie tar dampbåten hjem, og faren hennes møter henne på kaia. Han sier ingen ting med det samme om hvordan det går med søsteren, men hun ser på ham at noe er fryktelig galt.

"Først da de er kommet et stykke bortover veien og er ute av syne fra folk, stanser faren, setter fra seg vesken og venter på henne. Han legger hendene på skuldrene hennes. I den månelyse kvelden kan hun se det forpinte ansiktet, grimet av sorg og tretthet.
- Ja, det gikk slik, Julie. Vi har mista ho Synna.
    Den dirrende strengen inne i henne brister, et støt av smerte gjennom henne før hun legger seg inn mot faren og den fryktelige skjelvingen ryster kroppen hennes. Hun kan ikke gråte, pusten hennes går i hivende hulk. Hun vet ikke hvor lenge de står slik, faren som stryker og stryker henne over ryggen. - Så, så, sier han. - Så, så.
- Når? får hun presset frem.
- I går kveld. Ho slapp å lide. Ho kom bort for oss, berre.
Han løsner armene hennes rundt halsen sin, holder henne ut fra seg, grepet i skuldrene er fastere nå.
- Ho behøve de, ho mor no, Julie. No får du vere vaksen. Og smågutan ... Stemmen hans brister før han tar seg inn igjen. - Vi behøve de, all i hop." (side 49-50)

Om natta hører Julie at lillesøsteren, Johanne, ligger og kjemper med gråten, og spør om hun vil komme og ligge sammen med henne. Jentene holder rundt hverandre og gråter, og etter at Johanne har roet seg ned, forteller hun Julie hvordan det hadde skjedd:

"Det var spanskesyken som tok Synna. Da de trodde seg trygge og den ebbet ut i bygda, slo den ned her hos dem. Tre døgn tok det, så var alt over." (side 54)

3) Lokalt minnemateriale:

Ragnhild Sæther forteller om "spanska" i boka
Trøndelag i nær fortid, Det norske samlaget 1985, side 194 - 196

Eg var berre småjenta den gongen, men eg ber enno på minne om kamp mot sjukdomen både heime og i grenda omkring oss. Det tok ei tid før alvoret gjekk opp for folk, for det var harde tider elles også. Det var streng rasjonering på så mange ting og lite å greie seg med i det daglege strevet.

Men like før jul spurdest det over heile bygda at ei ung mor var teken av "spanska". Fleire låg sjuke omkring i grenda, og angsten var stor. Her i Namdalseid var det store avstandar når ein skulle ha tak i dokter, det var anten Steinkjer, Beitstad eller Bangsund. Kanskje måtte dei hentast også, med hest. Namn som dr. Huus, dr. Bragstad og dr. Nordby kallar fram minne om kriser og feber, om vonløyse og trøyst.

I februar-mars 1919 slo sjukdomen til som hardast her på våre kantar, med 10-12 dødsfall like etter kvarandre - det som elles var ein naturleg avgang for eit heilt år i denne bygda. Og no var folk på vakt, også reint bokstaveleg. Dei friske hjelpte dei sjuke med alle ting. Det hend ofte at ein heil huslyd måtte halde senga i fleire veker. Da møtte det opp naboar og vener som delte på arbeidet som måtte gjerast, så hjula gjekk da rundt på eit vis. Sterke karar skodde hesten og kjørte heim både ved og vatn. Ein langsprint til Steinkjer for å hente medisin var heller ikkje uvanleg for dei same karane. Det vart ein tur på 6-8 mil. Og kvinnfolka stelte vèl med både folk og dyr i "ansmanns" gård.

Når så natta fall på og feberheite sjuklingar ropa om drikke, så sat det alltid eit menneske der, ferdig til å servere både varmt og kaldt. Ei mjuk hand og eit roande ord var i mange tilfelle den beste medisinen. Desse hjelparane hadde si utdanning i livets skole, der dei hadde utvikla eit sunt bondevett og eit varmt hjartelag. All hjelp vart gitt utan tanke på vederlag: det var så sjølsagt ei plikt å hjelpe der det var behov.

Eg minnest ei lita hending drå mitt heimlege kammers. Brørne mine var eldre og hadde flytta på loftet, men senga mi i kammerset stod akkurat i lysstripa frå kjøkendøra. Karbidlykta fekk stå og lyse på kjøkenbordet kvar natt til i to-tida, for da kom mor heim frå "nattevakt". Så vakna eg og var så sjuk, så sjuk - varm og tørst og vondt i halsen, og lysstripa var ei pine og ei plage. Far var på gulvet i eit byks og virra nokså rådvill omkring, for no var nok "spanska" komen til gards. Han fekk roe meg noko med å seia at fekk han berre gå ut og sope veg, så ville mor koma heim "på raude rappet". Så gjekk han ut i svarte natta med ein lime for å sope veg til mor. Eit underleg minne å bera på. Eg vart fort frisk, for eg hadde berr "tre dagars halsesyge". Mor visste at dr. Nordby skulle på våre kantar, så han var innom oss på same turen.

Alle desse "nattevaktene" hadde god greie på det kritiske døgnet i dei ymse heimane, så det var alltid einkvan som stilte opp for full jobb i det niande døgnet. Men sjukdomen kravde sitt utover heile året, så vi opplevde at ektepar vart gravsett samtidig, og at sysken døydde med få vekers mellomrom. Sterke, veltrena skogskarer kunne bli frakta heim frå skogastua godt nedpakka i teppe og høy, men livet sto ikkje til å redde. Medisinen var ofte tre store K-ar: Konjakk, Kamferdråpar, Kaffe.

Men det dukka opp ein del husråd som folk trudde på. Heime hos oss og mange andre stader sto det ei tjæregryte på komfyren og dampa. Kvar kveld var det samling rundt gryta, som var oppvarma og sett på kjøkenbordet. Alle måtte trekek til seg mest mulig av denne dampen - riktig hale den ned i lungene. Det vart også drøypt dråpar av terpentin på glodvarme steinar, og heile huslyden måtte sniffe den sterke dampen i seg. Det var ein retteleg hestekur. Varm sauetalg og terpentin vart gnidd inn i mjuke ullklutar og lagt på bryst og rygg ved det minste tegn til snue. Det hjelpte nok sikkert, men det klødde fælt. Det var ein frisk og god dåm i stuene frå desse medisingrytene, ein slags duftande garanti for god helserøkt.

Da året 1919 var omme, hadde det vore 27 dødsfall i bygda, mot 14 året før og 13 året etter. Går vi da ut ifrå at det var 14 som var offer for spanskesjuka, så vil dei 13 andre bli jamvekta i den naturlege avgang. Det var eit tungt offer i ei lita bygd, og mange ber på vemodige minne frå dette sorgens år."

  forrige < > neste

BILDEINDEX, FAMILIE
Her finner du en oversikt over alle bildene knyttet til kategorien «Familie».

Få oversikt over alle bildene på kvinnespor.

Arntsensøskenflokken Ola Derås m fl
Folk i Finnvollen i 1925 Trygve Elden, Morten Volden, Bernard Elden m fl 1894 Familie og gjester på Holstad en solskinnsdag
Beboere og besøkende på bestyrerboligen (Stiftsgården) 1 Berhard  og Martine Derås m fl fv Signe Staven, Indianna Staven og Ingrid Staven
Folk på stutrappa på Kaldal, 1930. Martin og Daniel Kald